Førjulshygge

Nå er vi i rute. Huset er vasket, juletreet står i kjelleren, julematen er handlet, boksene i kjøkkenskapene er relativt fulle av småkaker, vi har vært i barnehagen for å si god jul, og snøen er måkt to ganger allerede i dag. Det var strabasiøst med vind og snø ute, så nå sitter vi inne og ser julefilm og spiser pepperkaker i stedet.

Det kan forresten se ut som om jeg er alene om å ordne alt mulig. Det er ikke sant, men jeg skriver jo mest om meg selv. Hanna har også hatt deadline før jul, og har stort sett gått hjemmefra i åttetiden, kommet hjem seks, og så jobbet igjen fra åtte til rundt tolv. Hvis jeg ikke rekker min deadline får jeg nesten automatisk ny i februar. Det gjør Hanna ikke, og det er bare viktigere at hun rekker sin. Og innimellom har hun ryddet, vasket klær, lest for barna, lagd middag, vært på lekeplass, lagd kakako og rett og slett sørget for at vi alle er glade. Det er i alle fall en hel masse som jeg vanligvis ikke skriver om, og jeg synes det så litt urettferdig ut.

Men snart skal hun ha en særdeles velfortjent juleferie - Når hun kommer hjem skal vi spise risengrynsgrøt, pynte juletre og drikke gløgg. God jul!

Skal si det ble travelt

Forrige mandag fikk vi insulinpumpe. Det krever endel justering for å få det optimalt, men det fungerer likevel sinnsykt mye bedre enn før. Linus tar det pent, han har det også mye bedre selv nå som han stort sett ligger stabilt. Vi var på sykehuset mandag og tirsdag, onsdag var det julefest i Linus sin barnehage.

Det var peppernøtter, æbleskiver, havregrynskuler, femti relativt ukjente mennesker på førti kvadratmeter i minst tredve grader, i alle fall for meg mens jeg halvfortvilt prøvde å være omgjengelig og høflig mens jeg regnet og ganget det Linus spiste mens han løp mellom skålene i barnehøyde rundt omkring. Det ble også en slags intensivtrening i å telle karbohydrater. Vi er ikke så godt vant til det, men har fått en liste med julemat fra sykehuset: Peppernøtter: 1.2, Pepperkaker: 2,5, Æbleskiver: 10, hva med hjemmelagde havregrynskuler? Og det var 1 og en halv, nei, kvart og øh to pepperkaker pluss fire peppernøtter minus en halv æbleskive, en halv hjemmelagd havregrynskule og saft - er det sukkerfri? Vet ikke nei, vent litt Linus ikke drikk den saften - hvor er Sara? Det er ikke hun som gråter vel? Hun kunne ikke finne meg nei, takk for hjelpen, ok værsegod Linus du kan drikke saften - hva er det egentlig i de godteriposene? Men så fikk de spist, Hanna kom, og så gikk det veldig mye bedre.

Resten av uken var jeg og Linus hjemme, og fredag morgen leverte jeg eksamensoppgaven. Planen min var at diskusjonen for en gangs skyld skulle være inspirert og interessant, jeg synes forskningsfrihet og moralfilosofi er spennende, men jeg var bare ikke så skarp når barna endelig sov i nitiden. Uansett. Jeg leverte, og etterpå lekte vi i Kongens Have, spionerte, løp etter brannbilen og kjøpte gave til Sara. Utpå ettermiddagen fikk jeg testet migrenemedisinen - De funker! Jeg var sur zombie i en halv time mens barna hentet pledd og var overraskende omsorgsfulle, og så ble jeg faktisk bare bedre igjen. Helt utrolig.

Lørdag kveld møtte jeg Leif og Kristian for gløgg og øl hjemme hos Leif. Det var veldig hyggelig, men Hanna ble syk og Linus for lav så det ble ikke så lenge, og jeg var våken stort sett hver time hele natten. Hanna var syk søndag også, så vi lekte og så film og hadde en fin men slitsom søndag. Det var ikke tid til så mye annet.

I dag har jeg og Linus handlet julemat, hentet pakker på posten, vasket sofaen, skiftet pumpedings, måket snø (etter å ha fått kjeft av postmannen - unnskyld unnskyld det skal aldri gjenta seg, men kan du ikke bare droppe å levere hvis det er så vanskelig å gå på snø? Etterpå saltet jeg som bare dansker kan, så nå er i alle fall alle fornøyde med såpeglatt saltlake i stedet for den ekle nysnøen.)

Skulle egentlig også kjøpt juletre, men rakk det ikke før middag, og nå er Hanna ute så jeg får gjøre det i morgen. De har fortsatt mange igjen. Men så digg det hadde vært med vinterdekk! Det blir mye i sykkelen for tiden, med barn, postpakker, juletre og gås.

Planen er å bake julekaker og kjøttkaker, vaske dusjforhenget og kanskje hele badet også i samme slengen når barna sover. Fra i morgen har Sara også juleferie - da skal vi på en annen matbutikk for å kjøpe det de ikke hadde i dag. Det blir stas. Men helt til slutt, torsdag kveld enten jeg rekker det eller ikke - da er det faktisk jul.

Wikileaks

Hvilke dokumenter er amerikanske myndigheter så redde for at de vil kneble budbringeren med en spionasjetiltale og samtidig true alle andre som skulle vurdere å publisere regimekritiske dokumenter?

Eller er det bare plantede lekasjer for å få bedre grunn til å kontrolle og overvåke informasjonsflyten på nettet i enda større grad - a la patriot act etter 9/11? Eller er det en plantet påskudd for å gå til krig mot Iran? Eller en kombinasjon? Det har jo ikke vært mange graverende avsløringer denne gangen, hvis vi ser bort fra de som omhandler Iran?

Det begynner å bli en stund siden "land of the free" var en realistisk betegnelse, og det burde strengt tatt være vanskelig å finne lovgivning som ikke samtidig rammer journalister og aviser generelt, men akkurat det er nok dessverre et ganske lite problem. Det burde også være paradoksalt at Obama proklamerte ytringsfrihet som grunnvilkår i demokratiet for en stund siden i Kina, men vi glemmer denslags, og ser ikke nødvendigvis når sensuren rammer oss selv. Det er ikke like gøy når våre egne hemmeligheter blir avslørt, det var noe med en bjelke og noe.

Jeg er som de fleste andre heller ikke enig i at hemmelige dokumenter bør stjeles og publiseres, jeg mener heller ikke at vi som offentlighet har krav på all informasjon selv om vi har et flertallsdemokrati, men vi får holde tungen rett i munnen her uansett hvem vi liker eller ikke, og ta det ansvaret vi har for at våre hemmeligheter bevares forsvarlig, og eventuelt rettsforfølge de som bryter denne fortroligheten og egne taushetserklæringer - etter eksisterende lovgivning og ikke bruke kreative krumspring for å tiltale de vi har personifiserert til å være problematiske.

Jeg mener selvfølgelig heller ikke at Assange skal få amnesti for all lovgivning, han skal etter min mening avhøres etter tiltale - og tiltalen er en sivilsak i Sverige. Det kan godt være realistiske anmeldelser, og jeg skal ikke konspirere i at han ble advart fra CIA om at de ville bruke "skitne triks"for å anholde ham. Det er jo også verdens beste unnskylding til å begå lovbrudd.

Men å være tiltalt (ikke dømt) i en sivilsak, er i en fri verden ingen grunn til å hevde vedkommende bør henrettes, inndra peronlige konti, og på alle måter forhåndsdømme som det er blitt gjort i denne saken. En såkalt krig mot terror er ikke det samme som unntakstilstand, men det er blitt så alt for lett å terrorstemple noen i fryktens og trygghetens navn, for deretter kunne oppheve vedkommendes sivile rettigheter - FNs verdenserklæring om menneskerettigheter blir i alle fall utfordret når frykt i så stor grad får juridisk og politisk innflytelse.

Det blir uansett spennende å se om Linus og Sara spør om dette når de skal ha historieprøve om en stund, det ser ut til å kunne bli en viktig prinsipiell sak.

Her sitter jeg

I sofaen med dyne. Har kaffe, pepperkaker,mandarin, og har leid film: Pippi hittar en spunk.

Sara er syk i dag. Det er ikke så ofte vi to er alene hjemme, og det er veldig koselig. Nå ler hun av Herr Nilson som spiser med fingrene. Man skal spise med skje!

Litt senere skal vi driste oss ut til postkontoret, julegavene bør sendes senest i dag. Jeg ligger også etter min egen eksamensplan med fire sider men Sara blir ikke bedre av at jeg stresser. Jeg får ta det inn i kveld og i helgen - Jeg har prøvd så mange ganger å liksom jobbe hjemmefra mens jeg liksom er hjemme med sykt barn, og ender opp med å ikke egentlig være noen andre steder enn i mitt eget stressede hode. Det blir en dårlig jobb og jeg blir en dårlig far, så nå hygger vi oss bare i stedet.

Nå må jeg skyndte meg

De skal nemlig ha kake i barnehagen. Synes jeg har hørt det før.

I dag er jeg og Linus hjemme

De skal nemlig ha kake i barnehagen.

Neida, han er ikke hjemme i dag likevel - de er ikke i Vildanden lengre, og jeg hadde tilfeldigvis med insulin, så jeg ga ham bare litt ekstra når de sa det til meg i morges. Og så kan jeg komme forbi igjen hvis det trengs.

De hadde lagd et stykke uten den lille streken med grønn glasur som det var på de andre, og da gikk det vel fint? Det er vel glasur han ikke kan spise? Men her er overraskelsen: Det er faktisk sukker og hvitt mel inni kaken også! Å ta bort streken oppå utgjør egentlig ikke annet enn forskjellsbehandling, så han fikk med - og jeg har telefonen på.

Men ellers er det en stor misforståelse at barn med diabetes type 1 ikke kan spise sukker. De skal spise akkurat like lite sukker som andre barn, men bukspyttkjertelen produserer ikke lengre insulin, de skal ha det tilført. Intern eller ekstern bukspyttkjertel. Thats it.

Neste misforståelse er at det er en livsstilssykdom som kan kostreguleres. Det er det ikke. "Jeg trodde egentlig dere spiste sunt, så rart dere har fått det". Ingen vet hvorfor noen får det, og det er synd type 1 og type 2 har samme fornavn. Det er er to forskjellige sykdommer, men mange tror de vet alt om begge.

Det hjelper ikke å spise få langvarige karbohydrater som rugbrød og fullkornspasta, spesielt barn bør helst ha et sunt og variert kosthold. Insulin transporterer glukose til cellene, hvor det omdannes til energi. Energi er bra. Særlig hos barn som gjerne skal bli større enn de er nå. Og selv om rugbrød krever mye insulin er det ikke direkte usunt. Det er ingen som har godt av kake, så ernæringsmessig burde strengt tatt ingen spise det, og det er sånn sett ikke verre for en med type 1, men det det kan være vanskelig å gi riktig mengde insulin fordi man tross alt ikke spiser det så ofte. Men med den barnehagen vi har, begynner vi å bli ganske godt vant til det.

Det er heller ikke nødvendigvis bedre å gi lite insulin i forhold til å gi mye. Insulin er ikke som paracet eller morfin for den saks skyld, vi andre lager bare tilstrekkelig mengde selv uten at noen merker det. Men det er klart, det er ikke bra med et usunt kosthold med masse raske karbohydrater. Det er kostholdet og ikke insulinet som er cluet. Det spiller ingen rolle om bukspyttkjertelen sitter inni eller utenpå - man skal helst ikke leve på kake og loff.

Min mening er at når man har et barn med type 1, så skal det spise sunt, vokse, leke, utvikles og trives som alle andre barn. Vi som foreldre får en kjempeutfordring i å telle, justere og måle, men det er vår oppgave. Barnet er fortsatt et barn, og skal ikke reduseres til en sykdom. Det er det som er den virkelige utfordringen. At føttene sover behøver ikke nødvendigvis bety at blodsukkeret er for høyt. Det kan også bare være en gutt på fire år som har vokst 3 cm.

Synes jeg har hørt noe lignende før

- Linus, kan du gå og finne buksen di?
- Nei. Jeg kan ikke finne den, for jeg vet hvor den er.

I dag er jeg og Linus hjemme

Jeg ble usikker på om jeg traff skikkelig med insulinen i morges, og turde rett og slett ikke sende ham avgårde uten å vite om han hadde fått eller ikke. Og kunne heller ikke gi på nytt, i frykt for dobbel dose. Det ville enten vært syreforgiftning eller koma, så jeg ble nødt til å vente og se om han var stabil. Det var han, men imens gikk bussen til Vildanden. Utflytterbarnehage er bare ikke helt ideelt i kombinert med den russiske rulett sprøytebehandlingen kan være.

Men vi to skal kose oss igjen vi. Det er jo på en måte også litt luksus å bli tvunget til å være så mye sammen. Nå spiser vi frukt og ser Barbapappa med pledd i sofaen, snart skal vi tegne og spise æbleskiver, og det er jo ikke helt det jeg ellers ville prioritert, midt i statistikkworkshop og eksamensperiode.

Om blogg

Det med blogg er egentlig litt rart. Jeg har skrevet en stund, og for noen år siden, i takt med at ansvaret på jobben ble større, begynte jeg å tenke mye på hvem som leste, hvordan det det jeg skrev ble oppfattet, og derfor hva jeg kunne skrive. Kan kanskje kalle det målgruppeorientert kommunikasjon. Jeg jobbet i en typisk amerikansk organisasjon, hvor formålsrasjonalitet preget det meste, kommunikasjonen ble mere og mere strategisk - og til og med rendyrket perlokusjonær. for å "si det med Habermas" (noe jeg ser burde vært en kategori i Jeopardy. Jada, jeg vet han ikke oppfant begrepet, men i min verden var det han som gjorde det kjent.)

Til slutt var det nesten kun det. Det var vanskelig å isolere det til å kun gjelde i arbeidssammenheng.

Nesten alt vi sa og gjorde var til egen fordel, og man kunne virkelig ikke stole på noen. Jeg brukte flere år på å venne meg til at ting jeg hadde sagt i fortrolighet uten blygsel ble brukt for å oppnå en personlig fordel av større eller mindre art. Jeg havnet ute på kjøret selv etterhvert også. Det var sånn vi jobbet. Jeg kunne for eksempel prøve å overbevise en annen om et eller annet, bare fordi jeg visste at vedkommende samkjørte med en tredje, som igjen jobbet med fjerdemann, som egentlig var beslutningstaker og derfor målet mitt - og planen var at han så skulle få en oppfatning av et eller annet eller en eller annen var på en måte som kunne føre til en beslutning som være fordelaltig for meg og mine. Jeg kunne ikke si det direkte, men prøvde heller å plante tanker og assosiasjoner på en måte så de trodde selv det var deres egne ideer.

For å ta et banalt men konkret eksempel. Jeg ble i en periode veldig engasjert i sosialt ansvar i arbeidslivet, fordi jeg visste at en av de i en funksjon hvor jeg var avhengig av rask saksbehandling, var med i det utvalget - Jeg begynte å vise et stort engagement, organiserte auksjoner og denslags til inntekt for barnehjemsbarn, og vips fikk jeg behandlet mine saker på rekordtid. Lett. Normalt tenkte vi flere trekk frem enn det, og det skal jo sies at jeg med god smak i munnen kunne organisere de auksjonene, og det er sånn sett ikke akkurat det verste jeg har gjort - men det var jo bare en bieffekt av mitt egentlige mål.

Rundt der fikk jeg beskjed om å "play the game", og tenkte umiddelbart på sluttsitatet fra "De Mistenkte" - "The greatest trick the Devil ever pulled was convincing the world he didn't exist", og lo litt av at de faktisk trodde de visste hvem jeg var, og dermed trodde på det jeg sa.

Det var litt som å jobbe i Paradise Hotel, hvor sex, fyll og spetakkel i badebukse var byttet ut med excel og powerpointmøter med huskekonkurranse i dress og svarte lakksko. De som ikke var gode nok til det, ble stemt hjem. Jeg ble ganske god, og holdt lengre enn mange andre, men som Hanna sa - jeg var i ferd med å gå i kynismefella. Det var nok en underdrivelse, men det var i alle fall ikke godt for min utvikling. Det holdt ikke i lengden, og det er noen som har sagt jeg har "blomstret opp" og "nærmst blitt en annen" etter jeg sluttet - Det er flere årsaker til det, men én er nok at jeg ikke lengre lever i et miljø hvor grunnleggende mistenksomhet til alt og alle er en forutsetning for å gjøre en god jobb.

Men jeg prøvde altså å være så nyansert at jeg heller ikke på bloggen kunne røpe for mye om eller være støtende ovenfor kone, barn, foreldre, søsken, besteforeldre, venner, svigerforeldre, tanter, onkler og søskenbarn fra fjern og nær på begge sider, foreldre i barnehagen, nåværende og tidligere kollegaer, sjefer, egne ansatte og jobbsøkere med google, og det ble veldig lite igjen å skrive om.

Det ble strengt tatt bare en oppramsing over hva jeg hadde gjort, og det var jo ikke stort. Det gikk generelt ut på:

1. Sykle til jobb.
2. Jobbe.
3. Sykle hjem
4. Jobbe videre hjemmefra, ordne med huset eller slappe av.

Goto 1.

Jeg kunne ikke skrive for mye personlig om familien, og jeg ville ikke vise bilder. Jeg kunne heller ikke røpe noe av det jeg tenkte på - noen kunne få informasjon jeg helst ville tilbakeholde av strategiske årsaker. Det har aldri vært særlig mange som har lest her, men det er offentlig tilgjengelig informasjon, og hvis dagens såkalte gode gjerning består av skuespill, løgn og manipulasjon er det viktig å holde kortene tett.

Men nå er den tid forbi, og jeg kan tillate en større grad av ærlighet. Selv om jeg nå mest skriver til meg selv og ikke tenker så mye på hvem som leser, er det likevel en merkelig kommunikasjonsform. For det er jo noen som leser. Det er litt som å holde en endeløs rekke av monologer i stedet for samtaler. Bloggen dekker noen av de vanlige behovene for konversasjon, og selv om narcissisten i meg trives med å fortelle om meg selv uten avbrytelser, er det likevel litt rart at teknologien til en viss grad overtar for samtalen. Det er ikke like stort behov for å snakke, og jeg har ingenting å fortelle. "Les det på bloggen." Jeg har egentlig ikke noen normativ holdning til det, jeg synes ikke det er hverken trist eller bra, men det er ganske interessant. Man kan "si det med hiphop" (som egentlig burde vært en annen kategori i Jeopardy):

"Technology made it easy for us to stay in touch while keeping a distance, till we just stay distant and never touch. Now all we do is text too much." - Sage Francis

Kakedag

I dag er jeg og Linus hjemme. De skal nemlig ha kake i barnehagen. Linus elsker kake, men ettersom de ikke gir insulin i barnehagen er han den eneste som ikke kan få. Han var helt utrøstelig over det i går, så jeg lovde at hvis virkelig alle andre spiste, så skulle sannelig jeg lage en når han kom hjem. Men så tenkte vi litt over det, og siden jeg bare skulle være hjemme og skrive, hadde jeg ikke samvittighet til å la han gråte seg gjennom dagen og illustrere så tydelig at han ikke er som de andre. Det er jo selve oppskriften på å få han til å hate sykdommen sin, og det prøver vi å unngå.

Så vi droppet barnehagen i dag. Jeg hadde allerede lovt kake - det var ikke til å komme utenom, og vi syklet rett på butikken etter vi hadde levert Sara. Normalt spiser han litt frukt når han kommer frem i barnehagen, men siden det ble travelt på vei ut i morges, glemte jeg å gi den langtidsvarende insulinen, og tenkte derfor det gikk fint å gå på butikken i full fart. Når vi kom hjem var han 1.1. Det er det laveste han har vært, og det var rett før koma. Det var bra jeg hadde glemt å gi enda mere insulin, men druesukker, frukt, melk og brød hjalp, og så gikk vi igang med kaken: Linus fikk bestemme hvordan den skulle se ut og hva som skulle være på, og så lagde vi den sammen.

Men hvorfor har de egentlig kake i barnehagen? Og spesielt når de har en sukkerpolitikk, og i tillegg har barn som ikke kan spise det? Det må være en spesiell anledning? Joda, en av de voksne hadde bursdag. Det er ikke akkurat noen av de som ser ut som de trenger kake for å si det sånn, men hvis de nå var så godtesyke at de ikke klarte å la være, kunne de ikke bare proppe i seg noe på ansattrommet i en av de mange pausene, når de likevel sitter og later seg mens barna leker ute? Når han er i den vanlige barnehagen kan jeg komme med insulin i løpet av dagen, når det er bursdag hjemme hos noen kan jeg komme hjem til de, men når de nå er i Vildanden som er 1 times kjøring er det ikke like lett. Spesielt ikke på holka med sommerdekk. Jeg synes også jeg har vært på nok barnebursdager allerede i høst, om jeg ikke skal begynne å gå på bursdagene til de ansatte også.

Vel vel. Jeg og Linus har i hvert fall fått en fin pausedag hjemme - vi har lagd og spist kake, badet, lekt og tegnet, og hentet Sara tidlig (som nesten aldri vil være med hjem fra sin barnehage, og hvor sukker er fullstendig forbudt - uansett hvem som har bursdag).