Jeg tenkte jeg skulle til legen en tur på onsdag, og som seg hør og bør ringte jeg for å avtale en tid. Første gangen jeg ringte la de på. De neste ti gangene var det opptatt. Legekontoret ligger på vei hjem fra jobb, så jeg dro innom i stedet. Der var døren låst og jeg fikk ikke komme inn, men det var en høyttalerstemme som sa:
- Hvem er du?
- Hei jeg er Nils, jeg har forsøkt å ringe for å bestille en legetime
- Jaha. Hva vil du?
- Jeg vil gjerne bestille en legetime
- Da foreslår jeg at du går hjem igjen. Når du kommer hjem ringer du til meg.
- Det kan jeg godt, men jeg har forsøkt å ringe flere ganger og kommer ikke gjennom. Men selvfølgelig, hvis du foretrekker at jeg ringer, gjør jeg heller det.
Så jeg ringte med en gang, og selvfølgelig fikk jeg svar etter et halvt ring:
- Velkommen til legekontoret
- Hei jeg er Nils, jeg vil gjerne bestille en legetime
- Åh. Det er du som står utenfor her det ja.
- Ja, jeg vil gjerne bestille en time.
- Hva er din fødselsadresse?
- Sjette mai åttoghalvfjerds.
- Sjette mai seksogtres ja.
- Nei, 060578
- Ja, nettopp. 060566.
- Fødselsdatoen skal være 06 05 syv åtte.
- Javel? Hvornår vil du ha tid?
- Gjerne så hurtig som mulig.
- Da skal du komme tilbake hit i morgen klokken 1210. Ti over tolv altså. 1210.
- Det er helt perfekt, tusen takk for hjelpen.
Heldigvis var ikke kontordameheksen der dagen etter, og legen var hyggelig nok. (Han spurte blant annet om sist jeg ble syk var i Sverige, siden han ikke kunne finne noe i sitt system. Ja sa jeg.)
Dagen etter måtte jeg ta blodprøver. Her har de et helt fantastisk system som er at man skal gå til en slags lab, trekke kølapp og håpe at de kommer til ditt nummer før stengetid. Vinmonopolet ganger ti tusen. Jeg gikk tidlig fra jobb, trakk den berømte lappen, og en time senere fikk jeg komme bort til disken. (Det var forøvrig så mange andre der at det var hundre grader og jeg kunne bare drømme om en stol.)
Damen i disken spurte:
- Faster du?
- Huh? Unnskyld?
- Faster du?
- Eh, nei jeg gjør vel ikke det
- Det skal du. Du kan jo ikke spise før du tar disse prøvene. Kom tilbake i morgen.
- Åh. Det kunne jo legen ha fortalt.
Jeg skjønte med én gang at det var en tabbe å si det, men det bare glapp ut. Det var jo bare en slags kommentar til meg selv, som ikke hadde noe med henne å gjøre heller, og det siste jeg ville var å lage et stort poeng ut av det. Normalt prøver jeg også å holde meg til enstavelsesord, og dette ble komplisert:
- Hva?
- Ja, jeg skulle ønske legen hadde fortalt dette først
- Hva?
- Legen altså.
- Hva?
- Legen. Det hadde vært hyggelig om han..
- Hva sier du??
- Min lege. Han kunne sagt dette
- Ja, men det kan jo ikke jeg noe for!
- Nei, selvfølgelig kan du ikke det. Takk for hjelpen i hvert fall, vi sees i morgen.
Så jeg fastet fra jeg la meg i går kveld, tok fri fra jobb i dag, trakk ny lapp og ventet en time til. Med sykesikringsbeviset klart i den ene hånden og henvisningen fra legen i den andre, gikk jeg bestemt bort til disken og leverte begge deler. Jeg skal i alle fall ikke somle.
- Jeg klarer ikke lese hva det står her, hva heter du?
- Nils S0mmerse1
- S0mme..r.s
- S0mmerSEL
- S0mmersl
Her må jeg si jeg var fristet til å si "HERREGUD, DET STÅR JO PÅ DE TO LAPPENE DU HAR I HÅNDA! OM DU IKKE KLARER Å LESE DET PÅ DEN ENE LAPPEN, HVORFOR LESER DU IKKE DET SOM ER MASKINSKREVET PÅ DEN ANDRE? DU FORSTÅR JO LIKEVEL IKKE ET ORD AV HVA JEG SIER!"
Men jeg sa ikke det. Jeg forklarte så godt jeg kunne hvordan det skulle skrives, smilte, sa takk for hjelpen, gikk tilbake til plassen min, og ventet en time til.
Damen som endelig tok prøvene var veldig hyggelig. Hvis man først kommer gjennom alle de vanskelige brettene kommer man før eller siden til bonuslevel. Det virker som de har sure vakter, og med tålmodighet vinner man konkurransen. Nå skal jeg bare vente en uke på svar, det blir spennende.