Ja
Bloggen eller denne dagboken som det egentlig er, gir meg litt dårlig samvittighet. Jeg tenker ofte jeg skal skrive igjen, og nå er det nå. Det er på tide med en ordentlig oppdatering, det begynner å bli lenge siden mars.
April
Preget av førtiårskrise og gruppeeksamen. Det å ikke ha andre muligheter enn å sette huset og drømmene til salgs var nok i alle fall en del av årsaken til unntakstilstanden.
Mai
Første del fortsatt preget av gruppeeksamen, oppgaven ble akkurat avlevert før Linus fikk konstatert diabetes den 24. Jeg satt på sykehussengen en av de første kveldene, tok det ganske pent mens jeg leste Foucault og jeg tenkte "Jadda, dette ordner vi. Nå får han det jo også så mye bedre enn han har hatt det i det siste! Jeg leser bare litt nå, så skriver jeg eksamensoppgave om to dager." Jeg hadde bare ikke forutsett den følesesmessige reaksjonen som kom litt senere. Siden det jo objektivt sett er rimelig håndterbart, undervurderte jeg det emosjonelle fullstendig - jeg kunne nesten ikke snakke uten å få tårer i øynene. Det var bare én ting å tenke på, én ting å snakke om, én ting å søke på nettet etter, osv osv. Eksamen kunne jeg i alle fall bare glemme. Sara reagerte også tydelig, hun fikk ikke den oppmerksomheten hun var vant til, og syntes synd på Linus samtidig som hun var sjalu og ville ha insulin hun også. Hun forsto heller ikke hvorfor en av oss og Linus hele tiden var borte og alt det der.
Juni
Ting ble mere håndterbart, og sakte men sikkert bedre og bedre, selv om diabetes fortsatt preget det aller meste. Det så mørkt ut for sommerferien en stund, sykehuset kunne fortelle at når ens barn får kronisk sykdom, skal man helst ikke forlate landet på minimum to måneder. Vi skulle bare 2 uker til Norge, så vi leide en bil og kjørte likevel. Det gjorde vi nok klokt i - Vi hadde godt av et miljøskifte, sommerferien var den beste på lenge.
Juli
Sommerferien var forstatt suveren - Den startet med "min" familie i Tvedestrand, og sluttet med svigerfamilien i Lillesand. Synd for oss at vi glemte kameraene hjemme, vi har ikke et eneste bilde. Noen dager før vi skulle hjem, ringte megleren. Hun sa vi hadde hatt innbrudd, det var "rigtig slemt" og vi måtte forbrede oss på det aller verste. Hun var tydelig sjokkert i telefonen, og den umiddelbare tanken var å hive alt og alle i bilen, avbryte sommerferien og kjøre hjem i full fart.
Heldigvis kom vi på bedre tanker. Hvorfor skulle noen tyver ødelegge de siste dagene? Vi ble enige om at de sannsynligvis allerede hadde tatt nok, om de ikke også skulle få ferien på kjøpet. Vi snakket og tullet mye med barna om at noen røvere hadde rotet hjemme hos oss, for å i alle fall prøve å unngå at de tok tryggheten fra de. Linus var bekymret for om de hadde tatt leker, men de var heldigvis ikke så redde når vi kom hjem. De snakket mye om det først, og ville helst sove inne hos oss, men etter en stund ble det mindre og mindre.
Jeg tror også jeg har en litt mørkere fantasi enn megleren. Min version av "å forbrede seg på det verste" er minimum griseblod i høytrykkspyler, tapetkniv i sofaen og bæsj på teppet, men det var mest et helvetes rot. Ikke det at det var koselig å komme hjem, de hadde vært gjennom alle rom, tømt alle skuffer, skap, bokser, krukker og skoeesker ut over alt, og det aller meste av økonomisk- og affektuell verdi var vekk - men jeg klarer i alle fall å se for meg verre ting enn det.
Resten av juli forsvant i full fart med fint vær, besøk, melon og bading, og endelig mindre og mindre diabetes.
August
Tur til Astrid Lindgrens verden! Eller Pippiland som vi kaller det. Det var bra. Mine medstuderende som er rundt 23 forstår ikke helt min store begeistring, men det var faktisk helt fanastisk. Før avreise spontantkjøpte vi et stort men billig telt, og bestilte togbilletter. Det er greit med god plass tenkte vi, men her er til min erfaring den største faren ved å bestille ting på nettet: Jeg glemmer å lese alle spesifikasjonene, og hvis jeg først gjør det, så er mine begrep om størrelse, vekt og farge forandret hjemme i sofaen i forhold til når jeg står i butikken.
Teltet var 6 x 4 meter og 18 kilo. Vi så nærmere på togbillettene, og fant ut at vi skulle skifte tog tre ganger, og den siste delen var faktisk ikke tog men buss. Hurra. Barn elsker timelange bussturer, de andre busspassasjerene som nesten alltid sover eller holder på å sovne, er også veldig glade i barn og ikke minst barnas foreldre som har med så mye rart at alle må vente mens barnevogna tømmes for rot, slås sammen, og trykker deres egen bagasje enda lengre inn i den lille bagasjeluken som allerede er full fra før.
Vi skulle altså ha med 2 barn som ikke bærer noe selv, og som gjerne aller helst vil bæres når det passer minst, en barnevogn, fire soveposer, fire liggeunderlag, varme klær, kalde klær, kjølebag med mat, støvler og regntøy til hele familen - og et telt på 18 kilo. Lykke til Herr Småbarnsfar! Heldigvis hadde jeg jo akkurat hatt førtiårskrise, jeg var relativt godt trent, og det gikk faktisk fint.
Og barna digget det! Det var så mange skuespillere rundt omkring som var i karakter hele tiden, vi snakket med Pippi og drakk kaffe med politiet, vi så Emil og Karlson På Taket, vi var i snikkarboden og lekte i Bakkebygrenda. Linus lot som han trodde det faktisk var Pippi, men sa litt sent en kveld i teltet: "Du Pappa? Pippi er voksen hun. Hun er ikke et barn likevel. Og hvorfor hadde hun mikrofon?" Han er ikke alltid så lett å lure, men de ble i alle fall begge to Hooked on Pippi, og de synger og synger sangene med improvisert tekst forstatt. "Nå skal jeg få bleie, ja nå skal jeg få bleie, nå skal jeg få bleeie, ja det skal faktisk jag. Her kommer Sara Langstrømp" osv osv, det er som å leve i en evig Pippimusical.
Når vi kom hjem igjen var det innkjøring i barnehagen med Linus, jeg var med i dagesvis for å være sikre på at de klarte å måle blodsukkeret til de riktige tidene, at vi ga passende insulindoser etter forholdene, og alt det der, men etter en stund gikk det ok, og mot slutten av måneden skrev jeg den siste eksamensoppgaven i full fart. Det gikk helt greit. Det var ikke den beste karakteren jeg har fått, men jeg besto i alle fall. Vi fikk også snakket med banken, og lagt om lånet så vi kan beholde huset.
September
Semesterstart! Veldig godt å komme igang igjen, få noen intellektuelle utfordringer, møte noen som er høyere enn en meter, holde samtaler om andre ting enn diabetes, og ikke minst å sykle gjennom byen i sensommervær med musikk på ørene, kjøpe en kaffe på vei til Kongens Have, ligge på gresset og halvveis lese, halvveis se på menneskene og tenke at - ok, det er ikke så ille tross alt. Året har på mange måter vært en lang øvelse i å sette ting i perspektiv.
Oktober:
Det er atter en gang tiden for Årets Store Sykdomsstafett. Jeg husker ikke hvem som startet den, men det holder på forstatt. Jeg har en mistanke om at jeg er den neste i rekken, så jeg kører på med te og appelsin mens jeg vasker hendene nærmest tvangstankeaktig. I en familie hvor én studerer og én jobber, er den naturlige prioriteringen at studenten er hjemme med syke barn, så jeg har vært mye hjemme i det siste. Det er en aldri så liten mental utfordring å egentlig ha det kjempetravelt, men likevel bare sitte inne dagen lang og se Pippi Langstrømpe på repeat, med barn som er for syke til å bli med selv den minste lille tur ut. Pippifengsel heter det.
Vi hadde 15 barn på besøk i går, og alle sammen er jo små bakteriestøvsugere som mer enn gjerne tømmer sykdommens støvsugerpose ut over formiddagsmaten før vi skal spise. Det ville jo nesten være rart om vi ikke ble syke, så mange rennende neser som det var her.
I morgen er det Halloween i barnehagen, Linus skal være Kaptein Sabeltann, Sara skal være Sara, og jeg skal være.. ja, hva skal jeg egentlig være? Om ettermiddagen drar vi tilbake til Pippiland for å gå på høstmarked. Det er på tide med påfyll. Vi har lånt Svigerfars bil, teltet blir hjemme og vi gleder oss masse. Har også fått noen penger til kamera fra forsikringsselskapet, og denne gangen tar vi det med!
PS! Til røverne: Onkel Sterkemagnus passer huset - Utstyrt med mitt aluminiumsballtre er han slett ikke til å spøke med!
April
Preget av førtiårskrise og gruppeeksamen. Det å ikke ha andre muligheter enn å sette huset og drømmene til salgs var nok i alle fall en del av årsaken til unntakstilstanden.
Mai
Første del fortsatt preget av gruppeeksamen, oppgaven ble akkurat avlevert før Linus fikk konstatert diabetes den 24. Jeg satt på sykehussengen en av de første kveldene, tok det ganske pent mens jeg leste Foucault og jeg tenkte "Jadda, dette ordner vi. Nå får han det jo også så mye bedre enn han har hatt det i det siste! Jeg leser bare litt nå, så skriver jeg eksamensoppgave om to dager." Jeg hadde bare ikke forutsett den følesesmessige reaksjonen som kom litt senere. Siden det jo objektivt sett er rimelig håndterbart, undervurderte jeg det emosjonelle fullstendig - jeg kunne nesten ikke snakke uten å få tårer i øynene. Det var bare én ting å tenke på, én ting å snakke om, én ting å søke på nettet etter, osv osv. Eksamen kunne jeg i alle fall bare glemme. Sara reagerte også tydelig, hun fikk ikke den oppmerksomheten hun var vant til, og syntes synd på Linus samtidig som hun var sjalu og ville ha insulin hun også. Hun forsto heller ikke hvorfor en av oss og Linus hele tiden var borte og alt det der.
Juni
Ting ble mere håndterbart, og sakte men sikkert bedre og bedre, selv om diabetes fortsatt preget det aller meste. Det så mørkt ut for sommerferien en stund, sykehuset kunne fortelle at når ens barn får kronisk sykdom, skal man helst ikke forlate landet på minimum to måneder. Vi skulle bare 2 uker til Norge, så vi leide en bil og kjørte likevel. Det gjorde vi nok klokt i - Vi hadde godt av et miljøskifte, sommerferien var den beste på lenge.
Juli
Sommerferien var forstatt suveren - Den startet med "min" familie i Tvedestrand, og sluttet med svigerfamilien i Lillesand. Synd for oss at vi glemte kameraene hjemme, vi har ikke et eneste bilde. Noen dager før vi skulle hjem, ringte megleren. Hun sa vi hadde hatt innbrudd, det var "rigtig slemt" og vi måtte forbrede oss på det aller verste. Hun var tydelig sjokkert i telefonen, og den umiddelbare tanken var å hive alt og alle i bilen, avbryte sommerferien og kjøre hjem i full fart.
Heldigvis kom vi på bedre tanker. Hvorfor skulle noen tyver ødelegge de siste dagene? Vi ble enige om at de sannsynligvis allerede hadde tatt nok, om de ikke også skulle få ferien på kjøpet. Vi snakket og tullet mye med barna om at noen røvere hadde rotet hjemme hos oss, for å i alle fall prøve å unngå at de tok tryggheten fra de. Linus var bekymret for om de hadde tatt leker, men de var heldigvis ikke så redde når vi kom hjem. De snakket mye om det først, og ville helst sove inne hos oss, men etter en stund ble det mindre og mindre.
Jeg tror også jeg har en litt mørkere fantasi enn megleren. Min version av "å forbrede seg på det verste" er minimum griseblod i høytrykkspyler, tapetkniv i sofaen og bæsj på teppet, men det var mest et helvetes rot. Ikke det at det var koselig å komme hjem, de hadde vært gjennom alle rom, tømt alle skuffer, skap, bokser, krukker og skoeesker ut over alt, og det aller meste av økonomisk- og affektuell verdi var vekk - men jeg klarer i alle fall å se for meg verre ting enn det.
Resten av juli forsvant i full fart med fint vær, besøk, melon og bading, og endelig mindre og mindre diabetes.
August
Tur til Astrid Lindgrens verden! Eller Pippiland som vi kaller det. Det var bra. Mine medstuderende som er rundt 23 forstår ikke helt min store begeistring, men det var faktisk helt fanastisk. Før avreise spontantkjøpte vi et stort men billig telt, og bestilte togbilletter. Det er greit med god plass tenkte vi, men her er til min erfaring den største faren ved å bestille ting på nettet: Jeg glemmer å lese alle spesifikasjonene, og hvis jeg først gjør det, så er mine begrep om størrelse, vekt og farge forandret hjemme i sofaen i forhold til når jeg står i butikken.
Teltet var 6 x 4 meter og 18 kilo. Vi så nærmere på togbillettene, og fant ut at vi skulle skifte tog tre ganger, og den siste delen var faktisk ikke tog men buss. Hurra. Barn elsker timelange bussturer, de andre busspassasjerene som nesten alltid sover eller holder på å sovne, er også veldig glade i barn og ikke minst barnas foreldre som har med så mye rart at alle må vente mens barnevogna tømmes for rot, slås sammen, og trykker deres egen bagasje enda lengre inn i den lille bagasjeluken som allerede er full fra før.
Vi skulle altså ha med 2 barn som ikke bærer noe selv, og som gjerne aller helst vil bæres når det passer minst, en barnevogn, fire soveposer, fire liggeunderlag, varme klær, kalde klær, kjølebag med mat, støvler og regntøy til hele familen - og et telt på 18 kilo. Lykke til Herr Småbarnsfar! Heldigvis hadde jeg jo akkurat hatt førtiårskrise, jeg var relativt godt trent, og det gikk faktisk fint.
Og barna digget det! Det var så mange skuespillere rundt omkring som var i karakter hele tiden, vi snakket med Pippi og drakk kaffe med politiet, vi så Emil og Karlson På Taket, vi var i snikkarboden og lekte i Bakkebygrenda. Linus lot som han trodde det faktisk var Pippi, men sa litt sent en kveld i teltet: "Du Pappa? Pippi er voksen hun. Hun er ikke et barn likevel. Og hvorfor hadde hun mikrofon?" Han er ikke alltid så lett å lure, men de ble i alle fall begge to Hooked on Pippi, og de synger og synger sangene med improvisert tekst forstatt. "Nå skal jeg få bleie, ja nå skal jeg få bleie, nå skal jeg få bleeie, ja det skal faktisk jag. Her kommer Sara Langstrømp" osv osv, det er som å leve i en evig Pippimusical.
Når vi kom hjem igjen var det innkjøring i barnehagen med Linus, jeg var med i dagesvis for å være sikre på at de klarte å måle blodsukkeret til de riktige tidene, at vi ga passende insulindoser etter forholdene, og alt det der, men etter en stund gikk det ok, og mot slutten av måneden skrev jeg den siste eksamensoppgaven i full fart. Det gikk helt greit. Det var ikke den beste karakteren jeg har fått, men jeg besto i alle fall. Vi fikk også snakket med banken, og lagt om lånet så vi kan beholde huset.
September
Semesterstart! Veldig godt å komme igang igjen, få noen intellektuelle utfordringer, møte noen som er høyere enn en meter, holde samtaler om andre ting enn diabetes, og ikke minst å sykle gjennom byen i sensommervær med musikk på ørene, kjøpe en kaffe på vei til Kongens Have, ligge på gresset og halvveis lese, halvveis se på menneskene og tenke at - ok, det er ikke så ille tross alt. Året har på mange måter vært en lang øvelse i å sette ting i perspektiv.
Oktober:
Det er atter en gang tiden for Årets Store Sykdomsstafett. Jeg husker ikke hvem som startet den, men det holder på forstatt. Jeg har en mistanke om at jeg er den neste i rekken, så jeg kører på med te og appelsin mens jeg vasker hendene nærmest tvangstankeaktig. I en familie hvor én studerer og én jobber, er den naturlige prioriteringen at studenten er hjemme med syke barn, så jeg har vært mye hjemme i det siste. Det er en aldri så liten mental utfordring å egentlig ha det kjempetravelt, men likevel bare sitte inne dagen lang og se Pippi Langstrømpe på repeat, med barn som er for syke til å bli med selv den minste lille tur ut. Pippifengsel heter det.
Vi hadde 15 barn på besøk i går, og alle sammen er jo små bakteriestøvsugere som mer enn gjerne tømmer sykdommens støvsugerpose ut over formiddagsmaten før vi skal spise. Det ville jo nesten være rart om vi ikke ble syke, så mange rennende neser som det var her.
I morgen er det Halloween i barnehagen, Linus skal være Kaptein Sabeltann, Sara skal være Sara, og jeg skal være.. ja, hva skal jeg egentlig være? Om ettermiddagen drar vi tilbake til Pippiland for å gå på høstmarked. Det er på tide med påfyll. Vi har lånt Svigerfars bil, teltet blir hjemme og vi gleder oss masse. Har også fått noen penger til kamera fra forsikringsselskapet, og denne gangen tar vi det med!
PS! Til røverne: Onkel Sterkemagnus passer huset - Utstyrt med mitt aluminiumsballtre er han slett ikke til å spøke med!
posted by mrnils at 10:09
2 comments
