Det er vanskelig å starte igjen.

Å slutte kom rimelig naturlig, jeg hadde mindre og mindre å skrive om, og siden Kone stort sett skriver de gode barnehistoriene, blir det liksom bare kjedelige byggehistorier igjen til meg. ”I dag har jeg kjøpt spiker. ” Javel. Det er ikke så mye som skjer.

Men jeg har begynt å jogge litt. Og sluttet litt med det også. Jeg har prøvd å installere ventilasjonsanlegg, men mangler et hull i veggen. Jeg skal ha to, og det forrige tok en fridag. Jeg må altså finne en fridag til (uten barn) for å lage det siste. Jeg tok fri for noen uker siden med det for øye, men selvfølgelig ble Linus syk, så jeg lekte med Lego i stedet. Vel vel.

Mai og store deler av våren forsvant som dugg for solen (egentlig ser jeg for meg vann på stekepannen når jeg ikke har tørket ordentlig etter å ha vasket opp, og så tørker det i stedet i full fart når jeg skrur på ovnen. Sånn var det.), og jeg innser at fra nå går tiden aldri sakte. Det som før kjentes som eviglange somre, har nå begrenset seg til at det snart er et halvt år til jul, og det er til og med før sommeren har satt ordentlig i gang. Vi er vin, men vi kan ikke kalle den ny.

Dagene er gode, vi er for det meste glade og selv om det av og til dukker opp en ørliten sykdom, er det ikke rare greiene å klage på. Det kan være verdt å notere i fall det skulle snu.