Jeg ryddet fryktelig mye i kjelleren på søndag. Det er helt utrolig hvor mye rart jeg har klart å samle opp på kort tid, og jeg kastet tre søplesekker bare av det som sto under trappa. Det andre som sto der skulle jeg bære ned i boden ( én flightcase til El Piano, én sirkelsag, tre vanlige gitarkasser og to poser til å ha andre gitarer i). Dette skulle jeg jo gjøre så fort som overhodet mulig, jeg tok med meg så mye jeg kunne, løp ned til kjelleren, åpnet døra til boden, og løp tilbake for å hente resten. Med nøkkelknippet stående i hengelåsen.
Det jeg umiddelbart ikke tenkte på, var at vi jo har smekklås til rommet med bodene. Faktisk er den døra veldig høyt oppe på listen over irriterende dører, hele rommet er utrolig upraktisk når jeg tenker på det. For det første er det smekklås. For det andre må man bruke to hender for å åpne den, og den smeller igjen med en gang. Når jeg skal inn der må jeg først sette fra meg alt sammen, åpne døren, holde den åpen med en fot mens jeg prøver å balansere alt jeg har med meg, og til slutt kan jeg lirke meg inn dørsprekken. Som regel mister jeg noe samtidig som døren smekker igjen.
Neste punkt er lyset. De har installert en sånn smart bryter der som skrur av lyset etter kanskje fire sekunder (ok kanskje 20 da, men ikke mer enn det). Lysbryteren er i andre enden av rommet, og når jeg trykker på den må jeg løpe bort til boden vår, åpne hengelåsen og så er det en kamp mot klokken før det blir mørkt. Som regel er det når jeg står på hodet i en pappeske, og jeg må famle meg bort til lysbryteren før jeg kan begynne å lete på nytt.
Uansett. Jeg låste i alle fall nøkkelen inne, og som straff måtte jeg ringe på hos naboen. I vår oppgang snakker ingen med hverandre, vi presser oss en gang i blant til å si et svakt 'hei' men det er det. Jeg grudde meg veldig mye, og håpet de ikke var hjemme, samtidig som jeg egentlig ville ordne det med boden. Jeg trakk ut tiden med å gå med søpla, og da så jeg det var mørkt der inne. Prøvde å slippe unna med det, men Fruen sa det var fordi de pusser opp kjøkkenet, og har ikke fått lys der enda. Æsj.
Så jeg ringte på, og de var hjemme. Merkelig nok var de ikke skumle i det hele tatt, men derimot fryktelig hyggelige! Vi hilste, jeg fikk låne nøkkel og ble invitert med inn på colabrus. Jeg takket selvfølgelig nei, det får være måte på, men nå har jeg kanskje lagd en ordentlig hils! Tenk så fint om vi kunne vært naboer som på film, som låner sukker og sukker av hverandre hele tiden. Det hadde vært noe det.
(Det eneste nå er at jeg har glemt hvordan de ser ut, og jeg blir sikkert han sure mannen som ikke hilser selv om han ble invitert på colabrus. Makan)