Vaffel med gaffel

Vi kjøpte nytt vaffeljern før grisen kom. Det gamle tok fryktelig lang tid, og når vaflene endelig skulle være ferdige, måtte vi skrape de ut med gaffel. Vi trengte altså et nytt, i den grad man rent faktisk trenger et vaffeljern.

Men i alle fall. Før grisen kom med OpEx-fokus og Exepense Freeze som det het i min gamle verden, gikk jeg og Linus til innkjøp av et nytt, svart, superdelux vaffeljern med to plater, blått digitaldisplay som viser vaffelfargeangivelse grafisk, og med en fin liten pipelyd som sier fra når de er ferdige. (Det var lagersalg og halv pris, og faktisk det billigste i butikken. Litt rart, men doble vaffeljern med blått digitaldisplay har kanskje gått av moten? Jeg og Linus var i hvert fall enige om at det der skulle bli vårt.)

Ettersom vi ikke kaster så mye hos oss, betyr det at vi nå har 2:
Et til vafler, og et til - ja, alt mulig.

Så nå vafler jeg det meste. Faktisk er størsteparten av det jeg spiser på dagtid innom vaffeljernet. Rugbrød med ost? Inn i vaffeljernet med det. Litt triste rundstykker? Lag vaffel. Halvgamle brødskiver? Det sier seg selv. Det blir jo ikke usunt av å bli varmt og få ruter, men du verden så mye bedre.

I disse internett-tider

Er det ikke mulig å velge ut de nyhetene jeg vil ha? Hvorfor skal jeg bla opp og ned på mange forskjellige nettaviser, når det bare er litt av det jeg vil lese? Jeg vil for eksempel ta bort all sport. Vips, der forsvant 60%. Jeg kunne ta bort sladder, kjendiser, ny teknologi, og velge utenriks, innenriks og politikk (nå ser jeg altså bort fra spørsmål som hvor grensen går mellom innenriks/utenriks og politikk. Og hvor grensen går mellom politikk og for eksempel nationalstatslig sladder. Og skal man se bort fra sport som en faktor i mellomstatlige relasjoner? Ja, nå skal vi det.)

For underholdningens skyld kunne jeg tenke meg å bare få de nyhetene jeg vil lese. Er ikke det mulig? Meget mystisk.

Det er litt som den online-kokeboken jeg ikke tror finnes, men hvor man kan si hva man har, og få forslag til hva man kan lage. Jeg har egg, mel, tacokrydder, agurk og melk. Dropp agurken og tacokrydderet og lag pannekaker. Eller lag taco-omelett med agurkstenger. Eller kjøp bakepulver og lag litt rare scones.

Og så synes jeg det skal være en dokumentarfestival eller noe som varer like lenge som OL. Nå blir det for eksempel integrasjonsproblematikk i fire uker. På alle kanalene! Eller Europas utvikling i et historisk perspektiv! Gjerne det samme programmet overalt. Samtidig. Kun avbrutt av nyheter med høydepunkter fra dokumentarene. Så du trodde du skulle se Skavlan og Nytt på nytt nå som OL er ferdig? Nei nei, nå er det vår tur! Alt er avlyst, det er Otto Von Bismarck hele helgen! Hu hei!

Fortsatt litt morsom

Som tiden flyr

Igjen igjen. Det er lørdagskveld og jeg har lest Giddens, Hochchild og Luhmann, og lurer på hvordan i alle dager skal rekke å lese alt jeg skal lese til onsdag. Jeg leste neste ukes statistikkpensum i denne ukens forelesning, lagde presentasjon av eksamensoppgave 20 min før det var vår tur og improviserte heller dårlig rundt pinlig teoritynne slides men tross alt - bedre enn ingenting - før jeg raste hjem igjen og hentet barna og sånngårnodagan. Men jeg har en ny vokalist i bandet, flink og seriøs fyr. Mer om det når jeg er ferdig med leksene.

Ikke bare tant og fjas

Denne bussen så jeg fredag formiddag. Jeg skulle hente Sara tidlig, og rett ved Saras vuggestue er det et fritids- og ungdomshus. Det var fryktelig mange utenfor, og siden jeg hadde det travelt, og de sperret både veien og fortauet, måtte jeg litt småirritert ta en omvei. På hjemveien tenkte jeg de måtte ha kjørt, men de sto og vinket farvel. De var så glade at jeg tenkte jeg fikk ta meg sammen, og ikke ødelegge den gode stemningen med å stresse forbi bare fordi de sto der jeg tilfeldigvis hadde tenkt til å sykle. Jeg hadde det jo ikke travelt lengre heller. Etter å ha ringt med sykkelklokken, smilt så pent jeg kunne og endelig banet meg vei gjennom de vinkende foreldrene, satte sykkelen seg fast i snøen, og jeg tenkte at de i bussen fikk noe å le av der jeg klossete dro sykkelen etter meg.

Nå er 3 av de døde, og 28 barn og voksne skadet.

En annen dag på vei til byen kom jeg som nummer tre til et ulykkessted. En bil hadde kjørt på en syklist, som lå bevisstløs midt på veien. Politi og ambulanse kom rett etter meg, og det var ikke så mye jeg kunne gjøre. Sjåføren av bilen sa nonchalant at det var syklistens egen feil, hun hadde jo syklet over fotgjengerfeltet.

Det er ikke så langt fra den ene ytterlighet til den andre. I det ene øyeblikket er verden som man kjenner den, om man er tilstedeværende eller ikke, og plutselig er alt snudd på hodet.

Jeg tenkte ikke så mye over bussulykken før jeg innså at det faktisk var akkurat den samme bussen jeg hadde sett fredag. Med en gang jeg fikk et forhold til de involverte – fordi jeg hadde sett de én gang, forandret hele situasjonen seg for min del. Fra å reagere iskaldt på ”enda en trafikkulykke et eller annet sted i verden”, ble jeg plutselig også følelsesmessig involvert. Det ble så tett på, så lett å relatere til vår egen verden. Vi beveger oss også ute i trafikken hver dag - Linus tar bussen, Hanna, Sara og jeg sykler. Det er bare noen av alle de risikoene vi hele tiden løper, uten at vi verken kan eller bør leve i konstant frykt av den grunn.

Det vi derimot kan prøve, er for det første å være mer tilstede i øyeblikket. Senke skuldrene og puste ut når køen på matbutikken blir lengre og lengre fordi det sitter en lærling i kassen. Det er ikke sikkert det gjør så mye at de ikke har tømt søppel på to uker eller at den dvd-klubben jeg ble lurt til å bli medlem av aldri slutter å sende nye filmer selv om jeg har sagt opp for lenge siden. Kanskje gjør det ikke noe at jeg-sa-det-og-så-sa du-det-og-da-trodde-jeg-du-mente-at-og-you-know-how-it-goes. Kanskje vi heller skal prøve å se hverandre og de øyeblikkene vi har sammen, og på den måte i det minste prøve å erkjenne lykkelighetens betydning?

Jeg kan nok også bli bedre til å finne en fungerende middelvei mellom empati og kynisme. På den ene siden er grader av denne type kynisme en nødvendig følelsesmessig beskyttelsesmekanisme, men på den annen side kan en utilsiktet konsekvens være at man plutselig sitter trygt plassert i egoismens høyborg, og ikke bryr seg om andre enn seg selv og sine. Og det blir ikke verden bedre av.

Jeg glemte å si

Jeg ble så opphengt i hiphop at jeg helt glemte å si det er fastelavn!


Her er en litt pjusk, improvisert og motvillig kattepus som nektet å ta på ørene sine:

Og her er den strålende fornøyde sheriffen:

Jeg har for anledningen kledd meg ut som skjortemann.

R.A. The Rugged Man

Hør hele og vent til det siste verset, eller spol rett til Rugged Man sin tur omkring 2:18 - Det er så sinnsykt bra! Tenk på pausene, hva som rimer på hva og hvordan strukturen er (om det bare er det siste ordet som rimer på det samme hver gang, hvor mange stavelser som rimer på hverandre osv.)

Og så tenk på for eksempel 50 cent, som heller ikke er skrekkeksempelet.
Go shorty. It's your birthday. We're gonna party like it's your birthday.

http://www.youtube.com/watch?v=Lnx1qpk4EIY

Generell Torsdag

Sara har vært syk en evighet nå. I alle fall kjennes det sånn ut, jeg har mer eller mindre vært innendørs en uke. Har gått glipp av forelesninger om Ulrich Bechs risikosamfunn og livspolitikk, Boltanski og Chiapellos teori om kapitalismens nye ånd, og en introduksjonsforelesning om Habermas. Men som jeg har sett Mikkes klubbhus! Det er da i alle fall noe.

I går var første feberfrie dag, så jeg tok sjansen på å levere henne i dag. Tenkte jeg skulle lese masse, møte bankrådgiveren, handle inn og kanskje rydde litt.

Jeg rakk møtet med banken før barnehagen ringte. Feberen var tilbake, det ble ingen lesing eller butikk, og dagens middag ble havregrøt. Det var ikke nok til meg, så nå klokken ni har jeg improviserte scones i ovnen. Man tager hvad man haver. Dessuten har jeg en flaske vin, en fryktelig spennende bok om associativt demokrati, og er generelt godt tilfreds med tilværelsen.

I morgen er det beinhard hiphop på programmet, nattkonsert med R.A. The Rugged Man for 60 kr. Det tåler vi.

Finansgrisen har kommet til gårds

Så var det vår tur å få besøk av den sagnomsuste grisen. Det er ikke så rart eller uforventet, men det er likevel ikke den som står øverst på gjestelisten. Etter jeg begynte å studere, har jeg blitt veldig flink til å se på prisene når jeg handler, og vi kjøper stort sett ikke annet enn det vi strengt tatt må ha. Det er likevel fryktelig mye som skal kjøpes når man har hus. Det tikker inn regninger mer eller mindre uten stopp, fjernvarme, vann, strøm, gass, eiendomsskatt, grunnforeningskontigent, renter på lånet og så videre og så videre. Jeg har blitt godt kjent med postmannen, og det eneste han kommer med er regninger. Når alle er betalt er det på tide med mer sement, nye tetningslister, forsatsvinduer, takrenner, det er alltid noe.

Men nå er grisen her. Det innebærer et spennende møte med banken, og vi endrer sannsynligvis boligsituasjon etterhvert. Eventuelt kan det innebære penger til annet enn det å bo også, kanskje vi til og med kan reise litt oftere til Norge. Det er ikke sikkert det er så dumt - og vi skal ikke klage. Vi sa det jo når jeg startet studiene, det er verdt det.

Sara sover

Så dette er snøstormen!

Det har vært snakk om en snøstorm ganske lenge, og i dag kom den endelig.

Jeg har i alle fall tenkt til å holde meg innendørs i dag, bortsett fra en tur ut for å hente barna i firetiden. Det får holde. Har kaffe og mange fine bøker.

Ellers har jeg jo egentlig vært mye ute siden sist. Torsdag var jeg på bodega klokken 12, og på en til litt senere. Kom hjem i taxi langt på natt. Det er ganske sprøtt at det er lov til å røyke inne. Til og med skumgummidingsen på hodetelefonene lukter røyk forstatt. Hadde nesten glemt hvordan det var.