En uvanlig aften
Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en ulykke. Jeg skulle bare hente sykkelen til Hanna (hun sovnet med migrene), og på vei hjem sto det noen ute i veien og veivet med armene, og det lå en dame på bakken utenfor en bil. De andre hadde allerede ringt ambulanse, og hun hadde vært ved en slags bevissthet, men hun snakket ikke når jeg kom. Jeg tok pulsen igjen og la jakken min over henne, vi snakket til henne, tok pulsen igjen, og når ambulansen kom var hun død. Hjertet hadde stoppet, helt uten at vi merket det. Ambulansepersonalet og vaktlegen fikk det i gang igjen, jeg hjalp henne opp på båren, fikk jakken tilbake, vi takket hverandre og spurte hverandre om vi var ok med det, jeg kjørte hjem, og nå sitter jeg her.
Hjertet hennes stoppet mens vi gjorde andre ting. Det satt en ved henne, jeg trodde han tok pulsen hennes, så vi speidet etter ambulansen og holdt andre biler unna, og hun døde mens vi alle trodde noen andre hadde overblikket. Hjertet startet jo, så jeg vet ikke om hun overlever, men jeg lærte i alle fall at hvordan man opptrer på ulykkesstedet er viktigere enn om man husker om det var 15 eller 20 kompresjoner. Det spiller ingen rolle hvis alle tror de andre vet det bedre. Neste gang skal jeg ikke nøye meg med å tro.
Hjertet hennes stoppet mens vi gjorde andre ting. Det satt en ved henne, jeg trodde han tok pulsen hennes, så vi speidet etter ambulansen og holdt andre biler unna, og hun døde mens vi alle trodde noen andre hadde overblikket. Hjertet startet jo, så jeg vet ikke om hun overlever, men jeg lærte i alle fall at hvordan man opptrer på ulykkesstedet er viktigere enn om man husker om det var 15 eller 20 kompresjoner. Det spiller ingen rolle hvis alle tror de andre vet det bedre. Neste gang skal jeg ikke nøye meg med å tro.
